Når er det klart for fase 2 av FBT?
Fase 2 vil si at man starter en gradvis tilbakeføring av ansvar for måltidene. Ifølge FBT-manualen dette kriteriene som utløser fase 2:
"Weight is usually at a minimum of about 90% of expected weight for height, age, and gender.
Patient is able to eat without undue cajoling by parents, and parents report no significant struggles with getting the patient to eat regular meals.
Parents report that they feel empowered in the weight restoration process; that is, the parents demonstrate a sense of effectiveness and relief that they can manage this illness."
(fra Lock og Le Grange: Treatment Manual for Anorexia Nervosa: A Family-Based Approach, 3. utgave, 2025)
Oversatt ved hjelp av KI:
"Vekten er vanligvis på et minimum av ca. 90 % av forventet vekt i forhold til høyde, alder og kjønn.
Pasienten er i stand til å spise uten særlig grad av overtalelse fra foreldrene, og foreldrene rapporterer ingen betydelige vanskeligheter med å få pasienten til å spise vanlige måltider.
Foreldrene rapporterer at de føler seg myndiggjorte i prosessen med å gjenopprette vekten. Det vil si at foreldrene opplever mestring og lettelse over at de kan håndtere sykdommen."
Det finnes eksempler på at for tidlig igangsetting av fase 2 utløser tilbakefall, og vi som står bak anoreksifri.no råder til å vise stor forsiktighet rundt dette. Her er våre tanker om hvordan man kan gå fram i denne siste delen av tilfriskningen.
Ifølge det første kriteriet kan fase 2 settes i gang når man har nådd minst 90% av forventet vekt. På denne vekten erfarer mange foreldre at anoreksien blir ekstra sterk. De forteller om måltider som blir vanskeligere igjen, om barn som utagerer eller blir depressive. Det fortelles om rømminger, selvskading og suicidalitet. Ved 90% vektgjenvinning er det sjelden riktig å sette i gang fase 2.
Ved 90% gjenstår fortsatt en stor del av vektoppgangen. Hvor mye er det umulig å vite. Det finnes ingen nøyaktig vitenskap som gjør det mulig å forutsi den enkeltes friske vekt. 90% blir dermed et usikkert kriterium. I tillegg viser erfaring at man må over 100% for å nå full tilfriskning.
Vekt sier heller ingenting om hvor mye tankene er påvirket av sykdommen.
Det neste kriteriet er “Pasienten er i stand til å spise uten særlig grad av overtalelse fra foreldrene, og foreldrene rapporterer ingen betydelige vanskeligheter med å få pasienten til å spise vanlige måltider.” Det er med andre ord mindre mas og kamp om måltidene.
Mindre mas og kamp rundt måltidene er ikke et trygt sted å starte overføringen av ansvar på. Når mat ikke er vanskelig lenger, er barnet klart for å få ansvar, ikke før. Når mat er litt vanskelig, har man en anoreksi som fortsatt er aktiv.
Hvordan vet man om mat ikke lenger er vanskelig? Når barnet har en atferd som tyder på at mat ikke oppleves som vanskelig, kan det bety at det anorektiske tankemønsteret er borte. Da begynner barnet å bli klar for frihet. Å vurdere om barnet er kommet dit, er imidlertid krevende.
Samtaler med barnet kan gi noen svar, men faren for at barnet ikke er oppriktig, er veldig stor. Barnet forstår jo hva som er lurt å si og hva som er lurt å skjule, for å få frihet. Barnet kan argumentere godt for hvorfor det er tid for å få mer frihet, men kommer dette fra en som er klar for å få ansvar, eller fra en anoreksi som vil få fred til å holde på med sitt? Det kan være lett å falle for gode argumenter, når vekten ikke lenger er farlig lav.
Bruk foreldrene
Foreldrene ser barnet sitt i situasjonene som handler om mat. Hva de ser, blir den viktigste indikatoren på om mat er vanskelig eller ikke. Samtaler med foreldrene alene er nødvendig for å danne seg et bilde av hvor langt man har kommet.
Fysisk aktivitet
Vær oppmerksom på at fysisk aktivitet kan kamuflere en fortsatt aktiv anoreksi. Å få trene eller gå lange turer, kan gjøre at anoreksien tillater et normalt matinntak og dermed ser det ut som at mat ikke er vanskelig. Det kan altså være stor forskjell på hvordan det ser ut og hvordan det egentlig er.
Det siste kriteriet i manualen er “Foreldrene rapporterer at de føler seg myndiggjorte i prosessen med å gjenopprette vekten. Det vil si at foreldrene opplever mestring og lettelse over at de kan håndtere sykdommen.”
Om dette er situasjonen er det all grunn til å fortsette som før, med mindre det er tydelig at mat ikke lenger er vanskelig. Å ha foreldrene ved roret lenger enn nødvendig, utgjør ingen risiko. For tidlig overføring av ansvar, er en stor risiko.
Prøve seg forsiktig fram
Når man skal starte en overgang til selvstendighet og ansvar, er det ofte skolelunsjen som velges. Da er det viktig at man har en alliert på skolen som kan følge med og melde fra dersom lunsjen ikke blir spist. Å oppdage dette raskt, kan bety at man får stoppet et tilbakefall.
Erfarer man at mat blir kastet eller måltider hoppes over, er det viktig å møte barnet med omsorg og ikke anklage. Man kan si “Vi er lei oss for at vi overlot ansvaret til deg for tidlig. Du skal ikke måtte kjempe alene mot anoreksien. “
Ved igangssettelse av fase 2 kommuniseres det at nå er du nesten frisk, nå trenger du ikke like mye hjelp lenger. Om anoreksien fortsatt er aktiv, vil det føles skremmende at man skal klare måltider selv, stå alene mot anoreksien som roper til dem at det er feil å spise. Slik kastes barnet inn i en kamp det ikke er klart for.
Å gi frihet for tidlig, kan gi tilbakefall og mange erfarer at det er krevende å gå tilbake til fase 1, etter en periode i fase 2. Å holde kontrollen lenger enn nødvendig er ingen fare. Å gi frihet for tidlig, kan bli ødeleggende. Det finnes mange eksempler på at det har ført til tilbakefall og lange forløp.
FBT uten faser?
La overgang til selvstendighet ta den tiden det tar. Å gå rolig frem er en investering for livet. Foreldre erfarer at selvstendighet rundt mat, kommer av seg selv når barna er klare. En gradvis overgang er en del av dette, men prosessen med å komme til denne selvstendigheten, trenger sjelden igangsettes som en del av behandlingen.
FBT kan brukes uten faseinndeling. Behold foreldrene ved roret til dere ser reell tilfriskning. Bruk foreldrenes observasjoner og lytt til deres tanker om hvordan det ligger an. Ha tillit til at familien løser dette.