Historien til en som er blitt frisk

Veien inn i sykdommen

Før jeg fikk anoreksi hadde jeg akkurat begynt på et studie der trening var en stor del av timeplanen. Jeg hadde aldri tidligere hatt et så høyt aktivitetsnivå som det jeg hadde da. Studiet var krevende både fysisk og mentalt, og jeg bestemte meg for at jeg ville begynne å ta vare på meg selv. I tillegg til å legge meg tidligere og å være mer med venner, innebar dette å spise sunnere. Jeg kom over boka til Marit Kolby «Hva og når skal vi spise?», der fasting anbefales for bedre helse.

Jeg begynte dermed i beste hensikt å hoppe over måltider, men sammen med et høyt fysisk aktivitetsnivå førte denne fastingen til at jeg havnet i et energiunderskudd. Fra da av var anoreksien påskrudd. Jeg gikk ned i vekt, og fordi jeg trodde på at tynn er lik sunn, følte jeg at jeg endelig hadde funnet løsningen. Når til og med menneskene rundt meg fortalte hvor frisk og sunn jeg så ut, hadde jeg ikke sjans til selv å skjønne hvordan anoreksien fanget meg mer og mer.

Kjæresten min gikk på samme skole som meg, og hadde også gått litt ned i vekt. Mens han intuitivt fikk en trang til å spise mer, fikk jeg en trang til å spise mindre og trene mer. Da kjæresten min satte spørsmålstegn ved oppførselen min, var jeg skråsikker på at det jeg gjorde var mer enn riktig. For meg føltes han manipulerende, og jeg stemplet ham som kontrollerende og slem. I ettertid vet jeg at dette var anoreksiens stemme.

Fanget av anoreksien

Selv om jeg på dette tidspunktet ikke selv skjønte at jeg var syk, var anoreksien i virkeligheten påskrudd, og det ballet bare på seg. Jeg lærte meg hva kalorier var og ble sakte men sikkert besatt av å tracke alt. Jeg forsikret meg med ChatGPT om hvor mange kalorier jeg kunne spise, og ble anbefalt en diett med et ekstremt underskudd i forhold til det nivået jeg egentlig burde hatt. Svarene jeg fikk fra ChatGPT ble et ekko av samfunnets generelle kalorifrykt. Jeg ble stadig mer svimmel og slapp, og slet med å fungere i hverdagen og på studiet.  Ikke engang jeg selv skjønte hvor syk jeg holdt på å bli. Dessuten ble jeg en mester i å manipulere dem rundt meg til å tro at jeg spiste.

Til slutt ble jeg så fanget av anoreksien at jeg slet med alt. Det hadde blitt et altoppslukende mareritt av angst og tvang. Selv om jeg ikke likte hvor tynn og slapp jeg hadde blitt, klarte jeg ikke å spise mer. Jeg følte at kroppen min sviktet og at jeg kunne dø når som helst, og likevel var mitt største mål å spise så lite som mulig.

Behandling

Da jeg til slutt ble innlagt fikk jeg en god behandling som jeg er utrolig takknemlig for. Det reddet livet mitt. Jeg slet fortsatt med å forstå at jeg var syk. Behandlingen lå i støtte i å klare å spise, og målet var å gå opp i vekt. Selv om jeg var vettskremt, følte jeg innerst inne en lettelse av å endelig få lov til å spise igjen. Jeg husker enda hvor sterkt jeg lengtet etter mat.

Etter hvert som jeg gikk opp i vekt fikk jeg flere og flere tilbud. Jeg begynte blant annet å trene sammen med fysioterapeut. Nå i ettertid tenker jeg at dette var altfor tidlig. Anoreksien herjet fortsatt, og treningen var enda et håndtak sykdommen kunne holde seg fast i. I tillegg ble jeg med på en selvfølelsegruppe. Her lærte vi at spiseforstyrrelser er en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser på, og at lav selvfølelse og kontrollbehov er underliggende faktorer. Jeg begynte å tvile på meg selv. Jeg ble overbevist om at anoreksien var en måte å håndtere vanskelige hendelser tidligere i livet, at jeg hadde et enormt kontrollbehov og at jeg slet med selvfølelse. Paradokset sett i ettertid er at disse tilleggsvanskene forduftet på magisk vis etter at jeg hadde gått opp nok i vekt.

Under innleggelsen ble jeg livredd for å overspise. Jeg ble fortalt at mat var et verktøy jeg brukte for å håndtere vanskelige følelser, og at det fort kunne gå over i overspising eller bulimi. Dette førte til at jeg stolte enda mindre på kroppen min enn før. Hvordan skulle jeg tørre å gi slipp på kontrollen og spise mer når det kunne gå over i overspising? Det paradoksale er at å spise enorme mengder mat var nettopp det jeg gjorde for å bli helt frisk. Og takk gud for at jeg gjorde det.

Etter et halvt års innleggelse ble jeg skrevet ut med en overbevisning om at jeg virkelig måtte passe på at jeg ikke overspiste. Jeg hadde nådd en «frisk vekt» på BMI 20, og ble fortalt at jeg måtte holde spiselisten min. Men selv om jeg hadde nådd målvekten, dro fortsatt anoreksien utrolig hardt i meg. Behandlerne skulle bare ha sett hvor hardt jeg kjempet denne perioden for å holde det gående. Jeg skulle veie meg hver uke, ikke bare for å passe på at jeg ikke gikk ned i vekt, men også for å passe på at jeg ikke gikk for mye opp i vekt. Om natten våknet jeg ofte med rumlende mage. Det tolket jeg som at kroppen min prøvde å lure meg til å overspise.

Utskriving

Behandlerne under innleggelsen mente at det hadde gått så bra med meg at det ikke hastet med oppfølging videre. Derfor ble jeg skrevet ut fra sykehusinnleggelsen med måneder framfor meg uten noen form for behandling. Denne perioden er kanskje den skumleste i hele min anoreksihistorie, og det var utrolig nære på å gå skikkelig dårlig igjen.

Fordi anoreksien min fortsatt var påskrudd, ante jeg ikke hva som var friskt og hva som var sykt. Jeg begynte å trene. Mer og mer, og hardere og hardere. I tillegg hadde jeg blitt fortalt at de fleste ikke blir ordentlig friske fra anoreksi. Jeg trodde at det var sånn det skulle være, og bestemte meg for at jeg skulle løsrive meg fra spiselisten. Uten oppfølging, og med anoreksien skrikende i hele meg, gikk det naturligvis ikke så bra.

Frykten for overspisingslidelse og bulimi

Da jeg til slutt, flere måneder etter utskrivelsen, ble tilbudt behandling, ba jeg om støtte til å klare å spise mer. Da ble jeg møtt med at det var farlig. Jeg ble igjen møtt med at det ofte fører til overspisingslidelse og bulimi. Min erfaring nå som frisk er at det fører til bulimi kun om man kompenserer på overspisingsepisodene, og at å spise ekstremt store mengder mat er noe man må gjennom for å bli 100% frisk.

Min opplevelse er at psykologene mer enn gjerne ville hjelpe meg, men at de hadde et smalt kunnskapsvindu om sykdommen. Den ene psykologen fortalte meg om angstkurver og ga meg litt trygghet i å stå i matangsten, men utenom det opplever jeg at jeg tok mer skade av behandlingen enn at den hjalp. Jeg ble tildelt en ny veiledende matplan med mindre mat enn jeg allerede spiste, noe som ga meg enda mer angst og skam. For å sette det i perspektiv var det mindre mat i denne matplanen enn det de fleste på sykehjemmet der jeg jobber spiser. I ettertid er jeg sikker på at hvis jeg hadde fulgt denne matplanen hadde jeg fortsatt vært syk.

Denne matplanen førte til så mye angst at jeg begynte å tracke kalorier igjen. Jeg fortalte meg selv at jeg telte kalorier for å passe på å spise nok, men innerst inne visste jeg at det handlet mer om å forsikre meg om at jeg ikke spiste for mye. I tillegg til dette måtte jeg veie meg hver uke. Hver eneste dag ble en kamp for å unngå å gå opp i vekt, og samtidig ikke gå så mye ned i vekt at psykologen skulle ane at det var fare på ferde. Innerst inne merket jeg at det ikke gikk riktig vei. Etterhvert bestod hverdagen av så mye gåing og trening at jeg nesten ikke hadde tid til kjæresten min mer. I journalen min fra denne tiden står det at jeg var i tilfriskning, noe som er paradoksalt med tanke på hvor syk jeg fortsatt var. Jeg var så utrolig lei av anoreksien, men klarte ikke å komme meg ut. Innerst inne skjønte jeg at jeg måtte spise mer, men vekten var et så sterkt håndtak for anoreksien at det var umulig så lenge jeg måtte fortsette å veie meg.

Da jeg fortalte til behandlingsstedet at jeg måtte slutte å veie meg for å bli frisk, mente de at det var anoreksien som snakket. De mente at jeg måtte eksponeres for veiing for å bli frisk. Men nå som jeg er frisk er jeg på magisk vis ikke lenger redd for vekten.

Vendepunktet

Det store vendepunktet og redningen for meg var at jeg fikk en ny venninne som også har historie med anoreksi. Jeg ble tipset om anoreksifri.no og kom blant annet over Tabitha Farrar og hennes teori om at anoreksi er «An evolved response to famine». Venninnen min rev i stykker den begrensende spiselisten min og ba meg om å slutte med all aktivitet. Vi ble enige om at jeg skulle gi det en sjanse, og at jeg skulle la være med all trening og gåing, og å spise etter den ekstreme sultfølelsen min en hel helg. Anoreksien brølte – dette var jo min største frykt i hele verden. Den eneste måten jeg klarte å gjennomføre dette på var ved å love meg selv å nekte å veie meg neste gang jeg skulle til psykologen. Jeg tror at dette er en av de skumleste helgene i hele mitt liv. Jeg satt i sengen og skalv, med en sjokoladeplate og en pizza foran meg. Kaloriene, som jeg etter så lang tid hadde lært meg ut og inn, raste i hodet mitt, og jeg spiste mer enn jeg tidligere turte å tenke at var mulig. For å klare å stå i det så jeg konstant på Tabitha Farrar sine YouTube-videoer for å overbevise meg selv om at det jeg gjorde var riktig.

Hos psykologen min måtte jeg fylle ut det faste skjemaet der jeg krysset av på at jeg ikke hadde spist unormalt store mengder mat. I dag er jeg evig takknemlig for at jeg løy. Hvis jeg hadde vært åpen om de enorme mengdene mat jeg spiste, tror jeg at det hadde gått full alarm hos behandlingsstedet og at jeg hadde blitt behandlet for overspisingslidelse. Som jeg hadde lovet meg selv nektet jeg også å veie meg. Da ble jeg møtt med at de ikke kunne tilby meg videre behandling uten å ta vekt.

Etter dette avlyste jeg en etter en psykologtime. Å vite at jeg ikke skulle veie meg gjorde at jeg klarte å stå i angsten som kom sammen med all maten jeg spiste. At psykologen ikke trodde på meg minsket ikke akkurat tvilen på at det jeg gjorde var riktig. Jeg som syk måtte ikke bare overbevise meg selv om at det jeg gjorde var riktig – jeg brukte også mye tid og energi på å få med meg familien på laget. Selvfølgelig stolte de mer på helsevesenet enn på meg som hadde vært så syk.

I denne fasen trengte jeg enormt med betryggelse og støtte. Jeg er uendelig glad og takknemlig for venninnen min som igjen og igjen sa til meg at det jeg gjorde var riktig. Likevel blir jeg utrolig redd og bekymret for alle som ikke får den støtten i helsevesenet, og kanskje ikke har den samme venninnen med den erfaringen som jeg har. Denne fasen av tilfriskningen var ubeskrivelig skummel.

Frisk

Etter en ganske lang periode med minimal bevegelse, mer mat enn jeg trodde gikk an, og å ha spist så mye som mulig av den maten jeg var mest redd for, begynte endelig sulten å avta. Plutselig var det som en bryter hadde blitt slått av. Den indre kalorikalkulatoren var slått av, og trangen til å gå ned i vekt var borte. For første gang på evigheter følte jeg merkelig nok null angst rundt mat. Plutselig kunne jeg se verden på en annen måte. Først da sluttet jeg å avlyse timer hos psykologen min, og da jeg kom tilbake merket hun at jeg var blitt frisk.

Fra å ha vært helt fanget av anoreksien, har det uklare teppet som dekket over sansene mine nå lettet. Verden føles nærmere, relasjonene tettere og jeg har fått tilbake dybden i livet. Kontrollbehovet jeg hadde da jeg var syk har forsvunnet, og alt det vanskelige er mye lettere og mer håndterbart. Kroppen min føles sterkere og friskere enn noen gang. Det er fryktelig ensomt og grått å være syk, og verden er så fargerik og god på den andre siden. Jeg har nå gått opp flere klesstørrelser siden jeg ble utskrevet med beskjeden om at jeg hadde gått «nok» opp i vekt, men kan likevel ikke huske sist jeg hadde det så bra i meg selv. Jeg har fått livet mitt tilbake.