Historien til en mor

I juni trykket jeg selv på den store røde knappen og fikk datteren vår til å innrømme at hun slet med mat. På tre dager fikk jeg involvert helsesykepleier, kontaktlærer og fastlegen igjen og krevde henvisning til BUP. Vi fikk time på BUP fire uker senere og vekten var da 37 kilo, BMI på 15. 

I løpet av høsten økte vi vekten 13 kilo på 13 uker. Hun vokste samtidig tre centimeter og menstruasjonen kom. Vi fortsatte å øke vekten enda tre kilo de neste to månedene. Hun var mye bedre, men langt fra bra. BUP var klare til å skrive henne ut siden hun nå var «frisk». De definerte frisk som normalvektig og med regelmessig menstruasjon. 

I januar, fem måneder etter behandlingsstart, var det som om alt ble verre. Hun var somatisk frisk, men spiseforstyrrelsen var som et stort uhåndterlig monster inni henne. Det var tallerkener i veggen, raseriutbrudd, daglig selvskading, søvnvansker og skolevegring. Etter å ha lest erfaringer fra andre foreldre, forskningsartikler og tidligere syke sine erfaringer var vi sikre på at dette måtte være «extinction burst». Et fenomen som kan oppstå når man nærmer seg frisk vekt, gjerne bare 5-10 % under. Vi ønsket derfor å jobbe for å øke vekten for å se om det kunne gi en bedring. 

Her endte vi med å stange hodet i veggen i samarbeidet med BUP. De ønsket å stabilisere vekten der hun var. De forklarte den voldsomme endringen i atferd med at hun var behandlingstrøtt, kunne ha andre typer atferdsproblemer/psykiske lidelser, og at løsningen var at hun burde få mer frihet. Alt føltes helt låst i flere måneder. I løpet av våren forsøkte vi å lytte til BUP, å gi mer frihet over måltidene, med det resultat at vekten raste ned tre kilo på bare noen uker.

Vi hadde fått nok, og i juni klarte vi til slutt å overtale BUP til å støtte oss i å få vekten opp igjen, og legge til noen kilo ekstra. Vi gikk tilbake til fase 1 i FBT, som vil si at vi foreldre hadde alt ansvar for maten igjen. Vi gikk inn i en grusom sommer med hyppige raseriutbrudd, og hun sa at hun hatet oss. Men vekten gikk oppover. 

Idet vekten passerte én kilo over den tidligere høyeste vekten, bare fire uker senere, var det som om alt snudde. Krigen var over. Det var fortsatt vanskelige måltid og dager, men hun cravet plutselig smågodt og forsynte seg ekstra til måltidene. Vi økte enda én kilo og hun spiste sjokolade mellom måltidene og sa hun var sulten. I tillegg var den gamle, boblende og glade personligheten hennes tilbake. Hun ville være sammen med oss og var takknemlig. Viktigst av alt så virket hun fornøyd med den nye kroppen sin, som var større enn den hadde vært. Lærerne hennes kommenterte at de så en ny jente, og bare fra juni til september steg karakterene hennes på skolen flere hakk. Det var som om en tåke hadde lettet.

De siste månedene har vi ikke merket noe til anoreksien. Ingen verdens ting. Hun forteller selv at hun knapt har spiseforstyrrede tanker lengre, og hun gjør i hvert fall ingenting med dem. Vi klyper oss fortsatt i armen, og kan ikke tro det. Vi følger nøye med de neste årene, og tar ingen ting for gitt. Vi står klare til å ta over alle måltid om det trengs. Hun er bare akkurat blitt fjorten år. Men jeg tror faktisk at dette kan gå bra, og at historien får en lykkelig slutt.