Historien til en mor

Vi visste også at hun hadde hatt det vanskelig på skolen. Hun hadde over lang tid blitt mobbet av en medelev, og derfor hadde hun en periode oppfølging hos BUP. Jeg nevnte for behandleren at hun spiste dårlig, og hun fikk to uker på seg til å begynne å spise bedre. Likevel tok det fire uker før det ble tatt ordentlig på alvor, og før de koblet på et team med kompetanse på spiseforstyrrelser. Innen den tid hadde datteren vår gått ned ni kilo. Vi så tydelig at hun slet, men vi følte oss hjelpeløse der vi sto og så på.

Teamet på BUP ble en fantastisk støtte. Samtidig følte vi oss helt tomme når vi kom dit – som om vi gikk i et vakuum. Jeg trodde jeg kunne en del om spiseforstyrrelser, men det viste seg fort at vi egentlig ikke kunne noe. Vi forsto også raskt at denne kampen i stor grad måtte tas hjemme.

Det ble spesielt tydelig etter en helg der datteren vår ble innlagt på sykehuset. Der slapp hun å spise, og de kunne heller ikke tvinge henne – fordi hun ikke var «tynn nok». Derimot kunne de melde oss på et kurs hos barnevernet for å lære oss å kommunisere bedre med barnet vårt. Jeg trenger kanskje ikke si at jeg var rasende over uvitenheten hos enkelte av de ansatte.

Veien tilbake til å få datteren vår frisk igjen var tung og krevende, men likevel kortere enn for mange andre. Begge foreldrene gikk ut i pleiepenger. Det satt langt inne for meg å be om det, men det skulle vise seg å være helt avgjørende for oss. Da kunne vi dele på kampene og de utallige timene rundt matbordet. Vi kunne avløse hverandre og ta pauser, og ikke minst var det godt for parforholdet. Vi sto samlet foran barnet vårt – og vi var urokkelige.

Datteren vår elsker å lage mat, så vi begynte å berike maten med næringspulver når hun ikke var til stede. BUP var skeptiske til dette, men vi valgte å følge magefølelsen. Det var ikke alltid lett å få inn nok kalorier til hvert måltid, men med næringspulver og små fristelser klarte vi å snu vektnedgangen. Vi stoppet også all trening.

Sakte, men sikkert begynte vekten å gå riktig vei. Målet vårt var å få henne opp igjen over vekten hun hadde før hun ble syk. Det var da den neste kampen startet. Hun taklet dårlig å være normalvektig igjen. Hun isolerte seg mye og slet fortsatt tungt etter den langvarige mobbingen.

Samtidig fikk hun en voldsom «ulvehunger» og kunne til tider overspise. Sultfølelsen var tilbake, og det var vanskelig for henne å stå imot mat. Dette varte i noen måneder, før vi gradvis begynte å ta litt mer kontroll. Vi sluttet å ha så mange fristelser liggende fremme, og forklarte at hun måtte spise mer til de faste måltidene. Heldigvis regulerte dette seg etter hvert på en veldig fin måte.

Dette er bare kortversjonen av historien vår. Bak den ligger det utallige kamper, tårer og mye frustrasjon. Å hjelpe noen ut av anoreksi krever mer enn man kan forestille seg før man står i det selv. Det betyr endeløse timer rundt matbordet, tallerkener og mat som havner i gulvet, og ord sagt i sinne – ord som kan være både harde og sårende.

Flere ganger lurte jeg på om vi noen gang kom til å få det gode forholdet til datteren vår tilbake.

Men midt i alle måltidene, midt i raseriet og fortvilelsen, begynte det også å komme små glimt av noe annet. En klem litt oftere enn før. At hun la seg inntil oss i sofaen for å se på TV. Små øyeblikk som minnet oss på at hun fortsatt var der.

Og etter hvert forsto hun også noe viktig: at vi aldri kom til å gi oss. Ikke før hun var frisk.

I dag har vi en frisk og fornøyd tenåring. Vi foreldre har stått i en helt ufattelig utmattende kamp – både mot sykdommen og mot systemer rundt oss. Selv om vi fortsatt er slitne, har det vært verdt hver eneste kamp. Å se barnet vårt blomstre igjen fyller oss med enorm takknemlighet. Hvem skulle trodd det for bare ett år siden?

Vi har fått god hjelp fra helsevesenet, men vi har også blitt skremt av hvor mye uvitenhet som finnes rundt denne sykdommen. Råd og erfaringer fra andre som har stått i det samme, har vært helt uvurderlige. Uten den støtten er det ikke sikkert vi hadde vært der vi er i dag.