Historien til en mor

Fastlegen henviste oss til BUP, som snart skulle ha sommerferie. Vi startet opp, og fikk beskjed om å se på en video på nett om hvordan vi skulle trygge henne på å spise. Det var Eva Musbys video. Vi prøvde metoden, men hun så skrekkslagent på oss og løp på rommet. Vi prøvde noen ganger, men det virket overhodet ikke.

Så ble det sommerferie. Hun klarte å spise nok til at vi turte å gjennomføre en planlagt reise. Etter ferien ble hun dårligere, og spiste minimalt. BUP henviste oss videre til BUPA. Der fikk hun valget mellom å spise eller legges inn. Hun valgte da å spise etter en kostplan, til vår store lettelse. Hver uke møtte vi opp til veiing og vurdering av kostplanen. Hver gang var et mareritt for henne, fordi hun fryktet vektoppgangen og en eventuell økning av kostplanen.

Jeg var i sjokk. Jeg forstod ikke hva som hadde skjedd med ungen min. Jeg trodde det var vår feil, at vi hadde gjort noe galt som foreldre, at vi ikke hadde vært gode nok. Jeg forstod ikke hvorfor hun ikke kunne spise, hvorfor hun var så redd. Jeg var i krise og hadde angst til langt over pipa.

Etter 3 måneder hadde hun gått opp omtrent 5 kg, og nektet videre vektoppgang. Hun var fortsatt like spiseforstyrret. BUPA mente at vi skulle avslutte hos dem siden hun ikke var motivert lenger. Vi fikk sjokk. Hun var bare 14 år og fortsatt syk, og da er man jo sjeldent motivert. Jeg følte at vi ble sviktet. Hva skulle vi gjøre uten hjelp?

Vi klamret oss til dem og fortsatte i 3 måneder til, uten noen utvikling, men hun holdt vekten og spiste rigid etter kostplanen. Så avsluttet vi, for det var ikke noe mer hjelp å få. Da var hun 15 år.

I ettertid kan jeg si at årsaken til at vi ikke kom i mål hos BUPA var at vi foreldre ikke fikk riktig og nok opplæring i hva anoreksi egentlig er og hvordan vi skulle få henne til å spise mer og gå mer opp i vekt. Vi forstod ikke at det var utelukkende mat og mer vekt som skulle til. Jeg var overbevist om at det måtte psykoterapi til, at hun var psykisk syk. Jeg fikk ikke gehør for det, men jeg fikk heller ingen informasjon om hvorfor det bare var mat og vektøkning som skulle til. Hun hadde jo en helt normal vekt allerede.

Ingen fortalte oss at det er helt normalt at ungdommer med anoreksi skriker og utagerer når de blir konfrontert med mat, og at de vil låse seg inne på rommet og unngå oss foreldre. Ingen sa at personligheten til den syke er overtatt av sykdommen, og at atferden er et uttrykk for en ekstrem angst som de ikke kan noe for. Ingen lærte oss angstdempende kommunikasjon og å eksternalisere sykdommen.

Når jeg googlet anoreksi fikk jeg bare opp informasjon som skremte meg og sa meg at anoreksi rammer unge som ikke klarer å håndtere egne følelser på annen måte enn å sulte seg. Jeg fikk det ikke til å stemme med sånn jeg kjente ungen min, men jeg tvilte likevel på meg selv som mor.

Hun var alltid en mammajente. Vi hadde et nært bånd, hun og jeg. Fra hun var bitteliten var hun usedvanlig flink til å uttrykke sine følelser. Hun hadde mye følelser, og de var ikke innestengte, for å si det sånn. Jeg kjente meg mye igjen i henne. Kanskje var det derfor, på grunn av vår nærhet, at hun kom til meg og fortalte alt så fort hun skjønte at hun var blitt syk?

Når sykdommen tok henne, kunne hun skrike meg opp i ansiktet og forlange å komme i fosterhjem fordi hun ikke ville bo med oss mer. Ingen fortalte meg at det var sykdommen, ikke ungen min, som skrek til meg. Jeg holdt på å gå opp i liminga.

Etter BUPA søkte vi henne inn på en annen offentlig behandlingsinstitusjon (poliklinisk), men der var det 16 års aldersgrense. Vi var derfor uten hjelp i 9 måneder. Heldigvis spiste hun etter kostplanen sånn at hun i alle fall ikke ble verre. Men det var måling og veiing av mat og et veldig rigid utvalg av mat. Og mye angst og tvang.

På neste behandlingssted gikk hun i 1 år. Der snakket de ikke så mye om mat og vekt, men fokuserte på følelser og ulike måter å uttrykke følelsene på. Det gjorde henne ikke bedre. Etter 1 år mente de at hun kunne friskmeldes fordi hun tross alt spiste ganske bra. Psykologen mente at det ikke var så farlig at hun ikke turte å spise pizza og hamburger, fordi man kan leve et godt liv uten! Igjen ble hun sviktet. 

På dette tidspunktet hadde hun selv kommet over boken til Tabitha Farrar, bestilt den og begynt å lese. Hun ble raskt overbevist om at Farrars fremgangsmåte for tilfriskning var eneste veien ut. Hun ble overbevist om at sykdommen var biologisk og ikke psykologisk. Hun hadde ikke valgt dette. «Jeg skjønner ikke hva jeg skal med psykolog», kunne hun si. «Jeg har hatt en utrolig fin barndom, alle mine problemer kom med sykdommen», mente hun. Hun visste bare ikke hvordan hun skulle få det til uten hjelp av behandler. Jeg hadde selv lest mange av blogginnleggene til Emily Troscianko i «Psychology Today». De ga meg mye innsikt som er helt i tråd med det Farrar skriver om i sin bok. I tillegg kom datteren min med boken til Farrar og ba meg lese den. Denne kunnskapen la grunnlaget for hennes tilfriskning et par år senere.

Først måtte vi innom en privat klinisk ernæringsfysiolog (KEF) og en privat behandlingsinstitusjon i noen måneder, og en dramatisk forverring og vektnedgang. KEF virket å være til hjelp en stund, men det viste seg at hun ikke hadde den kunnskapen som vi hadde. Hun støttet henne i å fri seg fra kostplanen som hun hadde fulgt så lenge, og tørre å spise mer. Min datter spiste da ganske bra og gikk dermed opp noen kilo til. Men spiseforstyrrelsen satt fortsatt fast. Hun hatet kroppen sin på den nye vekten og samtidig var hun fortsatt ekstremt sulten.

Hun lengtet etter å gi etter for sulten, og tørre å spise seg helt mett. Hun søkte etter støtte til det hos KEF. Svaret hun fikk bidro til forverringen som gjorde at hun raste ned i vekt og ble sykere enn noensinne. Hun spurte KEF om hun trodde hun kunne spise enda mer uten å gå mer opp i vekt. KEF støttet henne i å prøve det, men tilføyde at dersom hun gikk mer opp i vekt så kunne hun bare spise litt mindre igjen. Da hadde hun en BMI på 22! Spiseforstyrrelsen oversetter dette til: «Du er stor nok nå og trenger ikke legge på deg mer.» Jeg må si at det er en nærliggende fortolkning for meg og. Det hun hadde håpet å høre var at dersom hun gikk mer opp i vekt så var det et tegn på at hun trengte det, og at det var helt trygt og nødvendig for å bli frisk.

Etter en voldsom vektnedgang over de neste 7 månedene gikk hun med på å legge seg inn hos DPS døgn i vår hjemkommune. Kvelden før hun ble innlagt var hun fryktelig redd, men sa at: «Nå må jeg gjøre det som må gjøres. Jeg må bli frisk, ellers dør jeg av dette. Jeg kjenner det i hele meg, jeg klarer ikke å stoppe. Mamma, du må hjelpe meg med dette.»

På DPS traff hun en psykolog som var utrolig lydhør. Hun fikk tips om hva vi hadde lest og satt oss inn i, og hun satte seg selv inn i det samme. På den måten klarte hun å hjelpe min datter til å bli helt frisk i løpet av 7 måneder. Det foregikk ved at hun spiste alt hun var redd for, og hadde lengtet etter i alle årene hun var syk, med god støtte fra psykologen.

Hun spiste store mengder, og ofte. Alt hun spiste skulle være det deiligste hun visste. Jeg husker en gang vi var på kafe og spiste kanelbolle og drakk kakao. En bitteliten bit av kanelbollen hennes, vi snakker nesten så liten som en smule, falt av tallerkenen og ned på golvet. Hun bøyde seg umiddelbart ned, plukket den opp og puttet den rett i munnen. Da lo vi godt sammen. Ingenting skulle gå til spille. Hun var så sulten. 

Hun gikk opp veldig mange kilo, fikk vann i kroppen og forstoppelse. Hun svettet natt og dag og hadde smerter i kroppen. Grunnen til at hun likevel klarte å stå i prosessen er at hun visste hva som var i vente. Hun hadde kunnskapen. Ingenting var overraskende, og hun visste at alt ubehaget og angsten det medførte var midlertidig. Det kom til å gå over. Og det gikk over. Hun hadde mange kilo overskuddsvekt, men hun gikk inn i prosessen med en tanke om at hun skulle ta alle kiloene som kom, uansett hvor mange. Det tror jeg berget henne.

Det var likevel, og naturlig nok mye angst og en del tvil fra hennes side i prosessen, men både jeg og psykologen visste godt hvordan vi skulle hjelpe henne til å stå i det. Og heldigvis, hun ble frisk!  

Nå har hun vært frisk i 2 år. Personligheten er tilbake. ADHD’en som hun var overbevist om at hun hadde er ikke der mer. Tvangshandlingene er borte. Depresjonen som kom med sykdommen er borte. Hun er en velfungerende student med jobb ved siden av studiene, har kjæreste og et veldig godt liv. Vår relasjon er sterk og nær.

Hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag om denne sykdommen, da hun ble syk, så hadde hun sluppet å være syk i nesten 5 år. Det er jeg litt lei meg for. Men mest av alt gleder jeg meg hver eneste dag over at hun er helt frisk.