Historien til en mor

Umiddelbart etter telefonen fra læreren koblet vi på både fastlege og helsesøster. Vi skjønte at dette måtte tas tak i umiddelbart. Deretter startet noen frustrerende uker. Datteren hadde samtale med helsesøster, men nektet å si noe. Vi foreldre prøvde å snakke med henne. Men det virket som dette bare førte til mer aggresjon og sinne fra hennes side. Vi fikk henne til legen og jeg var med på første samtale. Dessverre skjønte ikke fastlegen alvoret, der var det en “vente og se mentalitet". Først etter 6 uker fikk legen sendt henvisning til BUP, da hadde jenta vår gått ned flere kilo. I henvisningen skrev legen at det ikke var hastesak, så det gikk ytterligere en måned før hun hadde første time på BUP. Da hadde hun gått ned cirka 15 kg siden første legetime. 

BUP skjønte heldigvis alvoret og vi fikk ukentlige samtaler. Men de greide ikke å hjelpe oss. Sykdommen gjorde jenta vår sint, aggressiv og utagerende. Hun ropte, hylte, slo i veggen, slo hodet sitt i veggen til blodet sprutet, kastet ting rundt seg. Det gikk med en del servise denne tiden. Vektnedgangen fortsatte og adferden eskalerte. 

Vi fikk akutt innleggelse på barnepsykiatrisk. Her var hun innlagt sammen med oss i 2-3 uker. De ansatte så ei jente med skader og tolket det som at jenta var utsatt for mishandling fra noen. Vi foreldre følte oss beskyldt og under hele oppholdet der følte vi oss uglesett. De hjalp oss med måltidene og de startet opp med medisinering for angst, disse to faktorene var det eneste gode fra oppholdet. 

Etter utskriving prøvde vi samtaler på BUP, men vi kuttet dem etterhvert ut, vi så ingen hensikt. Vi hadde mistet helt troen på BUP, og datteren vår opplevde BUP timene forferdelige, de gjorde situasjonen bare verre for henne. 

Fra samme dag som jenta vår ble utskrevet fra psykiatrisk, tok vi foreldre 100% over behandlingsansvaret. Vi var begge to hjemme med henne (fikk pleiepenger), vi styrte alt av matinntak og distraherte henne 100% av tiden i våken tilstand. Etter oppholdet på psykiatrisk ble datteren vår trygg på at vi kunne dette med riktig matmengde. Før innleggelsen så merket hun nok på oss at vi ikke var trygge på mengde og kalorier. Etter innleggelsen veide vi hvert gram av mat og vi hadde 100% kontroll på kalorier ved hjelp av en app. 

Veiing var forferdelig for henne. Etter utskrivelsen blindveide vi henne hjemme noen ganger, men etter hvert sluttet vi å veie henne. Vi så at hun spiste og at hun ikke brukte for mye energi. Vi så også at klærne begynte å bli små. Alt dette gjorde at vi ikke hadde behov for veiing. 

Vi jobbet intensivt med henne i cirka 3 måneder før vi så tegn til bedring. Det fortsatte å gå riktig vei og vi slakket litt opp på kontrollen. Jeg tror det var cirka 8-10 måneder etter innleggelse at hun selv kunne forsyne seg med mat til alle måltider. 

De viktigste faktorene for tilfriskning var først og fremst at vi foreldre hadde en oppdatert og samstemt forståelse av sykdommen. Kort oppsummering av vår forståelse: Anoreksi oppstår ved energiunderskudd og utløser psykiske symptomer. Denne forståelsen gjorde at vi satte fokus inn på å få henne opp i vekt og slik forsvant de psykiske symptomene etter hvert. Det var også en viktig faktor for oss at hun var medisinert; det gjorde både matsituasjonen mindre angstfylt og det roet henne så hun greide å avstå fra fysisk aktivitet. 

Min rolle som mor var å være den som tilegnet meg kunnskap som jeg og pappaen kunne bruke for å gjøre datteren vår frisk. Jeg sa ifra når jeg syntes behandlingstilbudet som ble presentert ikke stemte med det jeg hadde lest. Jeg tror vår datter hadde blitt verre og vært lengre syk, om vi hadde gått til vår lokale BUP, for der var fagligheten elendig. Min rolle var også å være vår datters nærmeste støtte, stabil og rolig og viktigst av alt: Bestemt i forhold til maten. Jeg og pappaen samarbeidet godt om å koordinere dagene og være støtte for datteren vår.

Før vår datter ble syk var min kunnskap om sykdommen knyttet til det man hører i media. Jeg trodde det var en psykisk sykdom. Heldigvis kom jeg raskt over et norsk foreldreforum på Facebook som hadde linker til nyere kunnskap. Evolusjonsteorien fra Shan Guisinger var interessant og den ga mening for meg. Informasjonen om at de psykiske symptomene ville forsvinne når man fikk nok kalorier/energi, sa meg også at dette ikke kunne være en psykisk sykdom. Vår datter hadde et robust og stabilt liv og hadde ikke vært utsatt for noe som kunne trigge anoreksi ut fra gammel teori. Vi så også fornuften i familiebasert teori (FBT), siden det var vi foreldre som var nærmest henne hele døgnet. Derfor leste vi boka som BUP anbefalte om FBT. Dessverre var boka ikke nok til å få FBT til i praksis. Ei heller fikk vi hjelp til dette hos BUP. Vår datter var så psykisk ustabil og syk at vi ikke nådde inn til henne. Først etter en akutt innleggelse på barnepsykiatrisk avdeling med oppstart av medisiner, var vi foreldre i stand til starte med FBT. 

I tillegg til Shan Guisinger og hennes teori har Tabitha Farrar, både en bok av henne og utallige Youtube-videoer, vært nyttig for oss. Videoene hennes er hovedsakelig beregnet på syke voksne som skal bli friske, men jeg snudde om i tankene og “var Tabitha” i møte med min syke datter. Jeg deltok også på webinar med Eva Musby, og har lest alle hennes nettressurser. Veldig konkrete og gode råd å finne der. Jeg søkte hele tiden etter all oppdatert kunnskap på internett, og særlig forum for pårørende til de som lider av anoreksi, var nyttig. Jeg var på både norske, amerikanske og australske nettforum. Jeg har også fulgt noen ungdommer på Youtube som har delt sin tilfriskningsreise, i videoene deres  fant jeg gode råd som jeg kunne bruke i behandlingen av vår datter.

Når jeg skriver dette så er det 3 år siden læreren ringte og spurte om datteren vår hadde en spiseforstyrrelse. I dag har hun vært frisk lenge. Hun går på videregående, jobber ved siden av, har kjæreste og har et godt forhold til familien sin. Hun vil dog ikke snakke om perioden hun var syk. Hun fikk seg en tatovering rett etter 18 års dagen sin, den skulle kamuflere spor etter selvskadingen da hun var syk.