Historien til en mor

I ettertid har hun sagt:

«Hvis jeg ikke hadde fått høre at jeg var kommet innenfor normalområdet, ville dere antakelig ha fått meg med på videre vektoppgang, og da hadde jeg kanskje vært frisk i dag.»

At det ble påpekt for henne at hun var innenfor normalområdet, ødela vår sjanse til å komme i mål med FBT.

Til tross for en bedre vekt, var hun fortsatt veldig syk. Spiseforstyrrelsen var sterk, kroppsbildet forferdelig, og hun var tungt deprimert. Det neste året mistet hun gradvis vekt igjen, og neste sommer var hun veldig syk. Hun fikk ny henvisning til BUP, og da hun startet der igjen, ville hun ikke ha FBT, hun ville ha samtaleterapi for depresjonen. Erfaringene fra vektoppgangen i FBT, gjorde at hun ikke hadde tro på at vektoppgang ville hjelpe mot depresjonen. 

For å sikre at hun tok i mot behandling, ble hun møtt på ønsket om samtaleterapi. Men siden hun var alvorlig undervektig, og det ganske raskt viste seg at hun ikke greide å spise til vektoppgang, ble jeg involvert for å legge til rette og støtte henne i måltidene hjemme. Men uten å ha en FBT-forelderrolle, var det en umulig oppgave, og etter noen måneder ble det innleggelse på tvang.

Hun var innlagt i noen måneder, samarbeidet greit og kom opp i en litt bedre vekt. Tvangen ble opphevet, og hun valgte å be om utskrivelse. Fra hun ble utskrevet og i omtrent halvannet år, hadde hun poliklinisk oppfølging på DPS. I timene der var det et fokus på at hun skulle få til å spise mer, men det ble også brukt mye tid på bakenforliggende årsaker og mestring av følelser. Det var lite framgang i denne perioden.  

Når FBT ikke lenger var et alternativ, kjente jeg en stor frustrasjon over at det var så lite jeg fikk gjort for å hjelpe henne. Men jeg gjorde det jeg kunne. Og det var å oppsøke kunnskap om anoreksi. Jeg ville forstå. Jeg ville finne ut hva som kunne hjelpe henne til å bli frisk. 

Datteren min hadde tipset meg om noen YouTube-kanaler der unge jenter delte sin «recovery journey», og det var gjennom disse jeg fant Tabitha Farrar og boka hennes «Rehabilitate, rewire, recover!».
Og her fant jeg svar: Anoreksi er en biologisk sykdom, den utløses av et energiunderskudd, og veien til å bli frisk handler først og fremst om å komme i energibalanse igjen. I tillegg må man gå imot alle regler spiseforstyrrelsen har laget, for eksempel at visse matsorter er forbudt, eller at man ikke har lov til å spise frokost. Man må gjøre det motsatte av disse reglene, helt til hjernen har lært at det ikke er farlig. Og man må følge alle sultsignaler, både de fysiske og de mentale.

Jeg hadde fått en oppskrift. Problemet var bare at det ikke var jeg som skulle følge den, men hun. Og jeg kunne ikke tvinge henne til å gjøre det.

Det var utmattende å se hvor syk hun var, vite hva som var veien ut, men ikke kunne tvinge henne til å gjøre det som måtte til for å bli frisk. Det var også svært frustrerende å innse at behandlingsapparatet kom til kort. 

Jeg begynte å ta initiativ til samtaler med henne om det jeg hadde lært om anoreksi. Og etter hvert ble hun mer og mer positiv til å bli med på disse samtalene, i varierende grad, og enkelte ganger kunne det gå en måned fra jeg «ba om» en samtale til hun orket å sette seg ned med meg. Men jeg fikk disse mulighetene. Gradvis ble det lettere å snakke om sykdommen, og hun sa at hun satte pris på det og at det var til hjelp. Hun innså jo også selv at tilnærmingen som ble brukt på DPS, ikke ga noen endring. 

Den samtalen som ble et vendepunkt for henne, handlet om hva som er årsaken til anoreksi:

Et spørsmål som ble veldig klargjørende for henne var: «Hva er felles for alle som får anoreksi?». For det eneste som er felles er jo at man har spist for lite og kommet i energiunderskudd. 

Det ble viktig for henne å se at det kan være ulike faktorer som har ført til at man har spist for lite, men at å behandle disse ikke vil gjøre at man blir frisk fra anoreksi. Å forstå anoreksi som en respons på energiunderskudd, ble et vendepunkt. Fordi det viste henne at man må komme ut av underskuddet for å bli frisk.

Det var også viktig å forstå at energiunderskudd har konsekvenser. Å få lære om resultatene fra Minnesota-forsøket var til god hjelp her.  I hennes tilfelle var det først og fremst depresjonen som var konsekvensen av underskuddet.

Forståelsen hun nå hadde fått, viste henne hva hun måtte gjøre for å bli frisk, både fra anoreksi og depresjon: Spise nok.

Hun sier at det fortsatt var vanskelig, men at innsikten hun hadde fått, gjorde det lettere å ta de riktige valgene. Fra hun lærte om anoreksi som en biologisk sykdom, til hun ble frisk, tok det under et halvt år. Og det var kun mat som var medisin.

Nå lever hun et friskt ungdomsliv. Mat er blitt lett og den psykiske helsa er god.