Historien til en mor

Da alvoret traff oss

Neste time hos BUP ble et brutalt vendepunkt. Behandlerne trykket umiddelbart på den store, røde knappen. All annen behandling ble lagt til side; nå handlet alt om spiseforstyrrelsen. Vi fikk beskjed om at dette var den mest alvorlige og dødelige tilstanden de behandlet ved BUP. Vi ble vettskremte, men klamret oss til håpet om tett oppfølging. Før ferien inngikk vi en avtale med behandler om at vi foreldre skulle møte opp på skolen hver dag slik at hun kunne spise lunsj med oss i bilen. Vi fikk utlevert en bok om FBT-metoden (familiebasert behandling) med beskjed om å lese den i løpet av sommeren. Så ble vi overlatt til oss selv. Den sommeren satte varige spor i oss alle. Vi sto maktesløse mot demonene, uten nok kunnskap til å håndtere sykdommens sanne ansikt. På få uker raste datteren vår ned i vekt. Da sommeren var over, viste vekten et tap på 18 kilo. BUP slo full alarm. Hun fylte nå kriteriene for "alvorlig grad", og i september fikk hun plass ved en intensiv dagpost for spiseforstyrrelser.

Mat som medisin – eller gift?

I ni uker lærte vi at mat er medisin, og at vi måtte møte sykdommen med jernhånd. De ansatte strakk seg langt, men da plassen måtte gis videre til andre, sto vi igjen med en jente som nå fremsto periodisk psykotisk. 

Vi begynte å tvile: Var mat virkelig medisinen her? Hjemme utspant det seg et mareritt. Hun selvskadet, utagerte, stakk av og truet med å ta sitt eget liv. Hun ga uttrykk for et intenst hat mot oss. Vi våket over henne dag og natt, sov på skift og brukte i snitt ti timer rundt matbordet hver eneste dag. Politiet ble en hyppig samarbeidspartner når hun rømte og utagerte. Likevel var hun i et byråkratisk ingenmannsland: BUP mente hun var for syk for poliklinisk hjelp, men samtidig for frisk, altså ikke lav nok BMI, for innleggelse.

Midt i dette kaoset satt et søsken som et hjelpeløst vitne. Til slutt ble belastningen så stor at også søskenet ble alvorlig syk og ble innlagt på barneavdelingen i flere måneder. Familien var splittet, og vi foreldre var på randen av kollaps.

Kampen for hjelp

Da hjelpen ikke fantes i helsevesenet, endte det med at en sykepleier på barneavdelingen sendte bekymringsmelding til barnevernet – ikke fordi vi sviktet som foreldre, men fordi omsorgsoppgaven var umenneskelig. Barnevernet forsto alvoret og innvilget miljøterapeut i hjemmet. Det var kun fire timer i uken, men der og da betydde det alt. Endelig hadde vi et menneske som kunne se til jenta vår en ettermiddag i uka. 

Nesten ett år etter at det hele startet, var situasjonen mørkere enn noen gang. Datteren vår var suicidal og tidvis psykotisk. Vi hadde nesten mistet troen på at vi noen gang ville få tilbake det barnet vi hadde mistet. Hverdagen handlet kun om ren overlevelse – å få i henne mat og hindre henne i å ta sitt eget liv. Uten en uvurderlig bestemor som tok seg av søskenet, hadde vi aldri klart å stå imot demonene. Redningen ble et behandlerbytte ved BUP. Vi fikk endelig en erfaren og trygg fagperson som tok styringen. Hun gikk langt i å beklage den mangelfulle oppfølgingen vi hadde fått tidligere, utarbeidet en reell behandlingsplan og sørget for nødvendig medisinering. 

Vi hadde for lengst tvilt på om mat var den rette medisinen, for hun virket bare sykere jo mer hun gikk opp i vekt. Men med overbevisning fra andre pårørende som vi hadde kontakt med, fortsatte vi å kjempe ved matbordet til det ene måltidet gled over i det neste. 

Vendepunktet

Og til slutt, nesten som ved et trylleslag, kom vendepunktet. Vår datter måtte opp på BMI på 24-25 før det magiske skjedde. Hadde noen tidligere sagt til meg at hun ville bli friskere på en BMI på 24-25 enn hva hun var på en BMI på 22, så hadde jeg ikke trodd på det et sekund, men det var altså tilfelle. Datteren vår begynte endelig  å kjempe med oss i stedet for mot oss. Sinnet ble rettet mot sykdommen og de stemmene i hodet som hadde holdt henne som gissel. Hun ble motivert til å utfordre "fryktmaten", og vi ble endelig et team med felles mål. Tre ganger måtte vi gjennom korte tilbakefall før sykdommen slapp taket over tre år etter at vi fikk telefonen fra den bekymrede læreren. For at hjernen skulle finne fred, måtte hun ha en vektoppgang på ca 15 kilo over sin egen vektkurve (tilsvarende en BMI på 28). 

Etter stormen

Underveis i dette marerittet var vi livredde for at relasjonen vår var ødelagt for alltid. Heldigvis viste det seg å være feil. I dag takker hun oss for at vi aldri ga opp, selv når hun selv var for svak til å kjempe. Hun sier hun husker lite av de verste kampene, men vi som familie bærer fremdeles på traumene.

Vi er for alltid endret. Vi har sett hverandres dypeste mørke og mest sårbare sider. Men midt i alt det vonde har vi også funnet en styrke vi ikke ante at vi eide. Vi har stått i det umenneskelige og kommet ut på den andre siden. Det har gjort oss ekstremt sammensveiset, og i dag føler vi oss nærmest uovervinnelige.