Historien til en som er blitt frisk

Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle begynne, hva man gjør, hvordan angripe det, hva man egentlig gjør når man skal bli frisk? Jeg skjønte jo at man må få i seg noe mat og greier, men hva med den overstyrende, instinktive, helt kroppslige frykten for mat? Hvordan i all verden kan man være over førti år og livredd for sjokolade? Det viste seg at det finnes helt skyldfrie forklaringer på det. Og at nøkkelen til å bli frisk, for min del ihvertfall, var kunnskap. Kunnskapen jeg trengte for å oppleve mitt aha-øyeblikk fikk jeg gjennom podkaster og Youtube-videoer om temaet «recovery». Første gangen jeg så en video med Tabitha Farrar, begynte jeg vekselvis å gråte og le. Kunne det være sant?! Hadde jeg lov til å spise alt jeg ville i konstruktiv protest mot spiseforstyrrelsen som hadde stjålet all ungdomstiden og nesten hele voksenlivet mitt?! Jeg var så lei av den. Sint på den. Og jeg var så uendelig, uendelig sulten.

Å forstå at det rigide fengselet av tvang - bestående av å spise minimalt, jobbe intenst og trene hver eneste dag selv om kroppen skalv av utmattelse – å skjønne at dette fengselet kunne forklares biologisk, var en enorm lettelse. Jeg hadde skammet meg siden jeg var fjorten. Nå var jeg toogførti, og det var ikke min skyld likevel. Jeg hadde holdt fast på det herskende narrativet om anoreksi; det handlet om kontroll, om å finne en slags mestringsstrategi for følelser og annet livstrøbbel, jeg hadde anoreksi fordi jeg trengte å føle kontroll. 

Så var det ikke sant. Takk og lov. For en lettelse! Altså, hør, hør, det er ikke sant at anoreksi er «følelser som blir mat». Det er bare en biologisk respons. Bare og bare, det kan saktens være voldsomt nok, men det er så befriende nøytralt, det behøves ingen komplekse analyser av verken personlighetstrekk eller barndom. Anoreksi er en biologisk respons på næringsunderskudd, og når man kommer seg ut av det næringsunderskuddet så vil responsen, og dermed de forstyrrede mønstrene og frykten for mat, bli borte. Fordampe, nærmest. Det høres jo merkelig ut, men for meg har det vært som en bryter. Da jeg var i tilfriskning, men ennå ikke hadde lagt på meg nok til at jeg var der kroppen min synes den skal være når den er i sin ikke-undertrykte størrelse, var jeg livredd. Jeg var midt i det store etegildet, jeg visste at jeg trengte masse næring, og jeg hadde panikk. Det eneste kroppen min ba om var næringstett mat, ting som sjokolade-is og vaniljepudding og tjukklefser med smør og sukker. Jeg var oppe flere ganger om natta for å spise, sulten veltet gjennom meg, det var ikke mulig å late som jeg ikke hørte kravet om næring, å begynne å spise hadde gitt kroppen beskjed om at det var mat tilgjengelig, og den ville ha alt. Den var i tillegg full av vann, hver eneste fiber i hele meg verket, jeg var så støl som jeg aldri har vært noensinne, og fullstendig, totalt utslitt. Det nærmeste jeg kom trening var å gå distansen til og fra kjøleskapet. Jeg hadde vekselsvis forstoppelse og løs mage. Vektoppgangen var veldig rask, og jeg var livredd for at jeg kom til å gå opp og opp i vekt resten av livet. Jeg var redd for at jeg bare ville spise sukker og lefse og sjokolade-is i all evighet, nå var jeg blitt sykelig avhengig av sukker, og det ville aldri ta slutt.

Da jeg hadde kommet opp i den vekten som jeg har nå (og for øvrig ikke aner hva er), dabbet den reaktive sulten av, og frykten for å bare legge på meg i all framtid ble borte. Grønnsaker sluttet å smake askebeger, og jeg kunne spise normalt slik normalt er for min kropp. Det innebærer både brokkoli og sjokolade. Både grovt brød og loff, is noen ganger, et eple andre ganger. Kroppen min ber aldeles ikke om lefse med sukker og smør klokka tre om natta når den er i balanse. Det var som om en slags krise-bryter ble slått av da kroppen oppnådde en bestemt fettprosent. Sånn, tenkte den. Der. Endelig, herrejemini, dette mennesket hadde uanstendig lang responstid, men nå kan jeg slå av alarmen. 

Å få kjennskap til Minnesota Starvation Experiment var til stor hjelp, forskningsprosjektet (med en forholdsvis spekulativ forskningsetikk, det skal sies) viser tydelig den biologiske komponenten i anoreksi. Studien viser hvordan symptomene oppstår, at de aldeles ikke begynner i hodet og manifesterer seg i kroppen, men at kroppen utsettes for noe som skyver den inn i næringsunderskudd, og at de psykiske tvangshandlingene kommer som en følge av kroppens ubalanse. Så kan det selvsagt være en slankekur eller en eller annen moteriktig diett som setter kroppen i en slik semi-sultkatastrofe-modus, poenget er uansett at anoreksi-genet aktiveres som en følge av næringsunderskudd. Anoreksi er ikke en slankekur som er kommet ut av kontroll, selv om det kan se sånn ut i enkelte tilfeller. Anoreksi er en kroppsalarm. Alarmen slås av når kroppen kommer i næringsbalanse.

Når en kropp har vært full av alarm i tjueåtte år, er det en aldeles eiendommelig opplevelse når den alarmen blir slått av. Jeg hadde forventet en lang prosess. Jeg hadde forventet nennsomt arbeid for å godta det faktum at kroppen min, i sin ikke-undertrykte fasong, er flere størrelser over det jeg er vant til. Men nå gjør det meg ingenting. Jeg var sikker på at jeg måtte ha et helt hjelpeapparat til å forberede hjernen min på å takle å gå opp i vekt dersom jeg skulle ha det minste håp om å bli frisk. Erfaringen min nå er at omvendt tilnærming fungerer mye bedre: Heller enn å arbeide for å få en hjerne i alarmberedskap til å godta det den er mest redd for, nemlig vektoppgang, er det bedre å gi kroppen det den ber om og trenger – nemlig helt absurde mengder mat, og så jobbe med å få hjernen til å takle konsekvensene, nemlig vektoppgangen, etterpå. Dette høres kanskje kontraintuitivt ut, men det er helt grunnleggende – en hjerne i næringsunderskudd er ikke den samme hjernen som en hjerne i balanse. Det er bortkastet tid å forberede den hjernen du har i en utsultet kropp på å være i en kropp som ikke er utsultet, for i prosessen er det blitt en annen hjerne. I prosessen er den ikke redd for å gå opp i vekt mer. Hjernen er et organ, og den helbredes slik de andre organene helbredes. Alarmen slås av. Og når den slås av, er du fri. 

Vel, ikke helt, naturligvis. En del ting trenger å gjenlæres. Å leve et liv uten instinktiv frykt for mat ser veldig annerledes ut enn et liv hvor man for eksempel unngår enhver sosial setting fordi man er livredd for å bli servert noe. Nye, friske vaner skal ta form og erstatte de forstyrrede vanene som har diktert dagene så lenge sykdommen var aktiv. Altså må de etablerte nervebanene i hjernen få tid til å endre seg, og læring skjer gjennom repetisjon. Mengden rekonstruksjonsarbeid oppe i knollen kan avhenge litt av hvor lenge sykdommen har fått lov til å legge premissene for valgene som er blitt tatt. For min del er det arbeidet ganske omfattende etter flere tiår med spiseforstyrrelser, men jeg kan garantere at den jobben på ingen måte virker uoverkommelig eller motløst stor. Så lenge de endringene skal foregå i en hjerne som har tilgang til den næringen den trenger, er det ganske fabelaktig hvor villig den er til å bli med på nye tanker og livsmåter. 

Jeg trodde ikke jeg kunne bli frisk. Jeg trodde ikke det ville finnes noe behandlingsapparat som kunne hjelpe meg tilbake til meg selv etter nesten tretti år med spiseforstyrrelser. Jeg antok at jeg ville bli kategorisert som et kronisk tilfelle, en av de som måtte «leve med en viss grad spiseforstyrrelse», at jeg ikke ville være blant de heldige 50% (!!!) som blir friske. Jeg visste at jeg aldri ville blitt frisk med en matplan, for jeg ville garantert blitt besatt av antallet kalorier og mengden mat som var tillatt, jeg ville prøvd å gjøre det perfekt, og jeg ville sett på matplanen som et maksimum, ikke som et minimum. Og hvis bare halvparten blir friske uansett, og oddsen er så dårlig, hvorfor prøve i det hele tatt. 

Jeg tror statistikken over de som blir helt friske ville vært mye høyere dersom anoreksi ble ansett som en biologisk sulteperiode-respons, heller enn en psykisk lidelse med fysiske konsekvenser. Anoreksi har psykiske konsekvenser, det skal jeg skrive under på hvor og når som helst, men det er ikke der kimen ligger. Jeg er glad for at jeg ikke ble tatt inn i et behandlingsforløp hvor det ville blitt satt en målvekt, og hvor noen ville erklært meg frisk med engang jeg oppnådde en BMI på 20 eller 22 (Det faktum at alle er så opphengt i BMI gjør meg forresten rasende, et skjema laget på 1800-tallet av en belgisk sosiolog som selv understreket at det ikke hadde noe med helse å gjøre, og at det er konstruert for å finne «den gjennomsnittlige franskmann» eller noe i den dur. Små franskmenn! Hva i all verden skal leger i nordiske land med det, og ikke minst hva i all verden skal kvinner i nordiske land med det, det kan man jo spørre seg om. Gaaah!)

Poenget mitt er: Minnesota Starvation Experiment viser at kroppen har behov for å lagre litt ekstra fett den første tiden etter vektoppgang, som en forsikring mot en mulig ny periode med lite tilgang til ressurser. Kroppen trenger også en litt høyere fettprosent for å fullføre helbredelsen av det andre vevet i kroppen. Mennene i studien gikk i gjennomsnitt opp til en kroppsvekt som var 10% mer enn det de hadde veid før restriksjonene begynte. Jeg er ingen medisiner, så dette er ren spekulasjon fra min side – men det kan jo tenkes at siden kvinner i utgangspunktet skal ha litt mer kroppsfett enn menn, så vil vår overskuddvekt i gjennomsnitt være enda litt høyere. Å sette målvekten høyt nok er avgjørende for å slå av anoreksi-responsen i kroppen. Og BMI 20 holder ikke, min antakelse er at det er altfor lavt for de aller fleste kropper for at de skal slå av alarmen.

Det at denne tilfriskningen skal skje i et samfunn som er livredd fett er naturligvis en utfordring. Vi kommer ikke unna at vår kultur har en ofte repetert konsensus om at «tynn er bra og sunt, og stor er ikke bra og usunt», og kroppsmangfold er et aktivistisk prosjekt heller enn en norm. Sist jeg var hos legen min, og glad fortalte om prosessen og hvor mye jeg hadde lagt på meg, ble jeg spurt om hva jeg spiser, om jeg fortsatt spiser like mye som da jeg hadde ekstrem sult, om jeg spiser sunt, og han uttrykte bekymring for at jeg skulle bli veldig overvektig. Takk og lov hadde kroppen min kommet på et høyt nok nivå til at fryktresponsen var avslått, hvis ikke hadde jeg sannsynligvis ligget an til et saftig tilbakefall. 

Legen min er ikke kunnskapsløs eller uempatisk, men han bærer med seg, og videreformidler, en samfunnsskapt fettfobi som hersker i vestlig kultur. Det kan være farlig. Jeg er privilegert som er genetisk disponert til å ligge i sjiktet som er definert som «normalt», men alle kropper er ikke det. En undervektig kropp trenger absolutt ikke være undervektig i henhold til et BMI-skjema som en sosiolog skisserte i et forskningsprosjekt om den gjennomsnittlige franskmann for to hundre år siden (Tenk at det er i bruk! Jeg blir like fortullet hver gang jeg kommer på det). En undervektig kropp er undervektig i forhold til sin trivselsvekt, et vekt-sjikte forutbestemt av genetiske disposisjoner, og anoreksien kan være aktiv i en kropp som ikke er skjematisk undervektig. Det er helt logisk, og det er kjent - eller burde være kjent, kunnskap. Jeg er forundret og frustrert over at den kunnskapen ikke er en del av grunnlaget for modellene og metodene utviklet i forbindelse med arbeid med spiseforstyrrelser. Og sist, men ikke minst fortellingene, om spiseforstyrrelser – hva de er, og hvordan man blir frisk. 

Anoreksi handler ikke om å kontrollere følelser. Anoreksi handler om at en genetisk respons har tatt kontrollen. Det er en biologisk sykdom som har en medisin, og medisinen er mat. Medisinen er et livgivende etegilde bestående av det kroppen trenger mest når den er undervektig – fett og sukker. Massevis. Det er skrekkelig skummelt. Det er livsbejaende, skremmende, etterlengtet vidunderlig, fantastisk, fryktfullt og fabelaktig. Og det er medisin. 

Å ha anoreksi er et helvete. Jeg har mer levd erfaring enn jeg unner noen, til å kunne bekrefte akkurat det. Men når den først skal være en så isolerende og livskvelende sykdom, så er det i det minste et pluss at anoreksi er et helvete hvor veien ut er brolagt med Diplom-is og lefse med smør og sukker.