Historien til en som er blitt frisk

Jeg hadde ingen kunnskap om hvordan kroppen fungerer så jeg trodde det bare var å spise litt mindre, og så begynne å spise normalt igjen når jeg hadde gått ned ønsket mengde vekt. Derfor startet jeg å faste i 4 dager. 

I løpet av disse 4 dagene gikk jeg fra å være en frisk og glad jente, til en jente som var livredd for mat og vektøkning. Fasten ga meg naturligvis en enorm sult, og etter jeg hadde spist en større mengde mat fikk jeg angst. De neste månedene bestod av perioder med faste og perioder med store mengder mat, og vekten svingte like mye som matinntaket. Dette synes jeg var svært skremmende, jeg følte at kroppen og sulten var helt ute av kontroll og jeg angret utrolig mye på at jeg i det hele tatt startet den første fasten. Jeg ønsket meg bare tilbake til den «opprinnelige» kroppen og sulten min. Jeg forklarte etterhvert moren min hva som skjedde og vi bestilte time hos legen, som da henviste meg til BUP. Etterhvert ble jeg så skremt av vektsvingningene at jeg sluttet å lytte til sulten som etterfulgte fasten og endte opp med å kun spise veldig lite.

Hos BUP fikk jeg en kostliste som jeg fulgte, den fikk meg litt opp i vekt og stabiliserte vekten. Men sulten og kroppsmisnøyen min var like sterk. I løpet av sommeren ble jeg demotivert av å konstant være sulten og samtidig ha en høyere vekt enn før jeg begynte å slanke meg. Derfor fikk jeg et tilbakefall og reduserte matinntaket mitt. Dette tok BUP på alvor og henviste meg videre til en BUP som var spesialisert på spiseforstyrrelser. Her fikk jeg valget mellom å spise eller legges inn, og da valgte jeg å spise. Her gikk jeg igjen opp vekten jeg hadde gått ned og stabiliserte meg på lavest mulig normalvekt. Angsten for mat og vektøkning var like sterk som før og ikke minst sulten min vedvarte. BUP ønsket meg litt til opp i vekt, jeg nektet og vi kom ingen vei. Etter 9 måneder på stedet hvil visste de ikke hva de skulle gjøre mer og foreslo en pause i behandlingen. Da ønsket mamma at de henviste meg videre til et annet offentlig behandlingssted. For å komme inn der måtte jeg vente til jeg ble 16 år. Deres behandling hadde mer fokus på det psykologiske aspektet ved lidelsen. 

Der var det minimalt med fokus på kropp og mat. Tanker, følelser og kunst sto i sentrum. På denne tiden hadde jeg selv begynt å lese forskning og lignende på den genetiske komponenten ved spiseforstyrrelser. Samtidig møtte jeg en ernæringsfysiolog som jeg fikk god kontakt med på dette behandlingsstedet. Jeg fortalte henne om frykten min for vektøkning, om vektsvingningene jeg hadde hatt tidligere og den enorme sulten min. Hun støttet meg i å spise mer og i å gå litt mer opp i vekt. Jeg turte ikke å gi helt slipp, men spiste mer og fikk et friere forhold til mat fordi jeg kunne spise mer, men sulten var der fortsatt. Psykologen min fikk med seg at jeg hadde det bedre og foreslo å avslutte behandlingen. Jeg var ikke i nærheten av frisk men ønsket ikke å insistere på å bli når hun ville avslutte. Vi avsluttet, og hun friskmeldte meg. 

Jeg hadde fortsatt å lese om anoreksi som en biologisk sykdom, om "set point theory", Minnesota-eksperimentet, Tabitha Farrar sine Youtube videoer etc. Jeg ble egentlig veldig overbevist om at det var mat og tilstrekkelig vektøkning som måtte til og at det ikke var noe psykologisk årsak bak anoreksien min. Jeg visste det, men turte ikke gjøre noe med informasjonen enda, derfor søkte jeg støtte. Min mor fant en ernæringsfysiolog som jeg startet opp hos. Der søkte jeg støtte i å kunne spise mer og lytte til sulten min. Samtidig var jeg ærlig på den enorme frykten jeg hadde for vektøkning. Da fortalte hun meg at jeg kunne spise mer, og hvis jeg gikk opp i vekt var det jo bare å redusere matinntaket igjen. I tillegg var hun bekymret for utvikling av overspisingslidelse om jeg skulle gi etter for sulten. Dette var veldig ødeleggende for meg å høre, jeg ønsket jo bekreftelse på at jeg trengte å gå mer opp i vekt, at kroppen min var til å stole på og at hvis jeg lyttet til sulten ville kroppen ordne opp i resten. Holdningen hennes trigget et nytt tilbakefall. Da foreslo hun at jeg skulle begynne å gå til psykolog på et privat behandlingssted, hvor hun også jobbet deltid. Så det gjorde jeg. 

På dette stedet var det igjen svært lite fokus på mat og vekt, og mye fokus på det psykologiske. Så mens vi pratet om at pappa jobbet mye, at ungdomsskolen hadde vært litt vanskelig og at mamma hadde slanket seg litt i oppveksten min, raste jeg ned i vekt. Til slutt så de alvoret og anbefalte fastlegen å henvise meg til innleggelse. Jeg ble frivillig innlagt i januar da jeg nettopp var fylt 18 år. 

Jeg ble innlagt på DPS i min hjemkommune og her møtte jeg en utrolig dyktig psykolog. Hun viste seg å ha en del kompetanse på den biologiske faktoren ved spiseforstyrrelser. Jeg forklarte henne hva jeg trodde var årsaken til sykdommen og hva jeg trodde måtte til for at jeg skulle bli frisk. At jeg måtte gi etter for sulten og tillate kroppen min å legge på seg så mye den ville. Hun støttet meg i det og det ble fremgangsmåten. Jeg fikk en kostplan som skulle vise hva jeg minimum måtte spise, og ellers kunne jeg spise så mye jeg ville utenom planen. På avdelinga satt jeg og spiste godteri med de andre pasientene (de hadde ikke SF). Jeg dro også på restaurant og cafe med mamma. Jeg gikk opp utrolig mange kilo i løpet av innleggelsen på 8 uker. BMIen min var godt inne på 20-tallet og langt ifra laveste normalvekt. 

Da jeg ble utskrevet fikk jeg en ny behandler som funka dårlig, så jeg fikk byttet tilbake til hun jeg hadde da jeg var innlagt. Å ikke være innlagt gjorde det enda lettere å få tilgang på den maten jeg hadde mest lyst på, så jeg spiste enda mer og lyttet fullstendig til sulten min. Jeg spiste tusenvis av kalorier om dagen. Jeg hadde fortsatt dårlig kroppsbilde og de vanlige syke tankene, samt masse angst på grunn av den enorme vektøkningen. Men å slippe å konstant være sulten gjorde det verdt det. I tillegg fikk jeg enorm støtte av psykologen min, en coach jeg fant på instagram og familien.  

Etter hvert roet sulten seg og vekten raste ikke lenger opp. Kroppen stabiliserte seg sammen med sulten. Jeg var større enn noen gang og kroppen var hoven og full av vann, men jeg hadde det ikke så verst på dette tidspunktet. Jeg reiste med venner, ble sosial og hadde det bedre enn på lenge. I august samme år som innleggelsen ble jeg friskmeldt, jeg hadde ingen syke tanker lengre, jeg var faktisk frisk. Etter sommeren samme året begynte vekten og sulten å gradvis redusere seg. Sulten stabiliserte seg på et normalt nivå, og vekten begynte å gå ned sakte men sikkert i rundt et års tid. Dette skjedde selv om jeg spiste alt jeg hadde lyst på, og alltid til jeg var god og mett. Dette er akkurat slik det er forklart i forskningen, det såkalte overshoot-fenomenet. Jeg veide meg ikke, men merket det på klærne. Nå har jeg hatt stabil vekt i et år (merker det på klærne) og spiser nøyaktig hva jeg vil når jeg vil. Jeg har ingen frykt for vektøkning og jeg har et godt kroppsbilde. Eller bedre sagt, jeg bryr meg ikke så mye om hvordan kroppen min ser ut lengre. 

Etter jeg ble frisk var jeg på en lang reise hvor jeg fikk omgangssyke. Dette førte til et vekttap og jeg fikk noen syke tanker igjen. Jeg skjønte at vekten var for lav og passet på å spise masse når jeg sluttet å kaste opp, og et par dager senere var tankene borte. Dette tydeliggjorde for meg at dette er en biologisk sykdom. Om vekten eller energiinntaket blir for lavt kommer tankene, så for å være frisk må jeg veie nok og spise nok. Jeg er derfor ikke redd for å bli syk igjen fordi jeg fikk en liten reality check av omgangssyken og passer på å alltid spise nok. I tillegg erfarte jeg at jeg klarte å snu det før det ble et tilbakefall.  At jeg møtte en psykolog som hadde kunnskap og var villig til å gå med på at jeg kunne lytte til sulten min var helt avgjørende for meg. 

Om jeg skulle gitt meg selv et råd da jeg var syk så ville det vært at vektøkning kun føles vanskelig når man veier for lite. Vekten man som syk frykter mest, er helt uproblematisk å være på når man er frisk.