Historien til en som er blitt frisk

Det var som å snuble og falle ned et stup. Kroppsmisnøye og økt interesse for trening var en farlig kombinasjon for meg, da det utløste energiunderskudd. I troen på at jeg hadde full kontroll over mat og trening, var all kontroll mistet. Jeg mistet meg selv til sykdom. Sykdommen vokste seg større og større på mindre og mindre vekt. 

Mat ble alt som opptok meg. Jeg kan gjenkjenne det Tabitha Farrar kaller “mental hunger”. Jeg hadde ambisiøse prosjekter på kjøkkenet, ville handle spesielle matvarer vi aldri pleide å kjøpe. I tillegg kastet Tiktok og Instagrams algoritmer bensin på bålet hele veien til fullskala brann. Jo sykere jeg ble, jo større ble besettelsen av mat og trening, og sosiale medier er en uendelig kilde med akkurat den typen innhold. Utad virket jeg kanskje bare nysgjerrig og interessert i matlaging, men selv passet jeg på at de andre rundt meg helst spiste maten jeg serverte.

Sykdommen gjorde meg stresset ved måltider med familien. Ofte ble det dårlig stemning rundt bordet. Etter en sommer med stor vektnedgang og familieferie, konfronterte mamma meg. Jeg hadde oppfatningen av at jeg og sykdommen trivdes best alene, uforstyrret, men hun ønsket mer og mer innblanding i hva jeg spiste. Det resulterte i konflikt, men etter en stund tok foreldrene mine all styring. I tilfriskningsperioden bestemte foreldrene mine alt jeg spiste i løpet av dagen.

Til å begynne med kunne måltidene holde på i timevis, pinefulle av gråt, angst og nekting. Etter hvert ble disse lagt i tidsramme på 20 minutter, noen grusomme 20 minutter med næringsdrikk som straff for overskridelse.

Vi hadde hatt to besøk hos fastlegen for å få henvisning til BUP, og deretter gikk jeg til ukentlige timer der. Dessverre hadde jeg aldri blitt frisk kun av disse samtalene med BUP, og selv om det kunne ha vært et fint sted for ventilasjon og støtte, var jeg heller ikke særlig snakkesalig. Min tilfriskningsprosess ble fullt styrt av mamma og hennes innsats. Mamma hadde bestemt seg. Dette var helt feil, og jeg skulle bli frisk. I begynnelsen famlet hun i mørket blant informasjon om sykdommen, så “metodene” endret seg etter prøving og feiling. Og ingen av oss kunne noensinne forestille seg hva vi hadde i vente.

Mamma ble en livsviktig trygghet og støttespiller for meg i denne perioden. Likevel var jeg akkurat blitt seksten og kunne juridisk bestemme over min egen helse. Det hele opplevdes derfor som et valg, et valg å følge mammas styring. I dag vet jeg at hun ikke hadde tillatt meg å leve videre i sykdommen. Jeg følte meg vaklevoren, og det tok godt over ett år med tilfriskning før jeg klarte å være sikker på at det vi gjorde var riktig. Jeg tvilte hver dag. Det kunne forferde meg at jeg hadde fulgt og “akseptert” hennes krav, at jeg hadde spist maten hun serverte. Derfor hadde jeg behov for store mengder bekreftelse og støtte. Jeg valgte å lene meg på mammas stahet i møte med sykdommen. Dette utviklet seg til tvangsmessige spørsmål under måltidene, hvor mamma, og kun mamma, kunne svare riktig. Det handlet om motivasjon og argumenter for i det hele tatt å rettferdiggjøre spising. Spørsmålene ble til ord på lapper, setninger og mantraer vi måtte gjenta hundrevis av ganger for at det å legge skjeen i munnen skulle føles “riktig”. En gjentagende overtalelse for å løsrive meg fra syke tanker om enn bare i et sekund. 

Det var en helt enorm viljestyrke i mamma. Hadde det ikke vært for den kampen hun tok på vegne av meg, vet jeg at jeg kunne ha vært syk mye lengre før ting kunne snudd. I grunnen var jeg heldig som kun hadde dette ene valget å ta. Hver dag var en kamp mot angsten for mat, og i bunn og grunn handlet det om å akseptere og la mamma ta kampen.

Etter hvert stolte jeg på at mamma hadde kontroll. Med pappa var jeg som en barnehageunge. Jeg testet hvor langt jeg kunne tøye strikken. Da han syntes jeg trådte over grensen i sykdommens kamp for å slippe middag, kunne han gi litt etter, utvide “reglene” eller løsne opp på “straffen”. Dermed fikk sykdommen større handlingsrom. På dette tidspunktet klarte jeg på ingen måte å kjempe mot sykdommen selv, så ved slike anledninger ble jeg ikke akkurat mer medgjørlig. Snarere motsatt, og ting eskalerte. Sykdommen blåste opp til storm med en overveldende kraft. Jeg kunne rømme huset, låse meg bort. Det var en desperat situasjon, disse kveldene da mamma for en gangs skyld skulle få pause.

For meg var det under tilfriskningen vanskelig å se og møte andre syke. Det kunne være på skolen eller på sosiale medier. Jeg følte meg nærmest dratt mot dem. Det ga sykdommen motivasjon. “Hvorfor skal de få lov og ikke jeg?” Det sparket i gang et konkurranseinstinkt som handlet om å være mest syk, spise minst, trene mest, være sunnest, flinkest og tynnest. I perioden med tilfriskning ga slike inntrykk enda større angst. Det dro meg langt tilbake inn i sykdommen og ved neste måltid ble det en god grunn for ikke å spise.

Gradvis gikk jeg opp i vekt, og frykten for mat og kropp minsket litt etter litt, for meg nesten umerkelig der og da. Når man er syk, er det fullstendig paradoksalt å tenke at vektoppgang kan minske angsten du har for nettopp kropp og for mat. Likevel var det akkurat det som skjedde. Etter mange kilo vektoppgang forsøkte mamma å gi meg mer ansvar for spisingen, men det var enda utrolig vanskelig. Ønsket om å ta ansvaret tilbake, gjøre meg selv uavhengig, falle for fristelser og ikke minst glede seg over sosiale sammenkomster, kom med videre vektoppgang. Det kognitive trengte ikke å bli presset. Det går ikke an å tenke seg frisk fra anoreksi. Angsten forsvinner med nok vektoppgang. Og det tok tid. Det skulle ta enda et helt år, med vektoppgang i rykk og napp, før jeg klarte å spise helt på egen hånd.

Å bli frisk fra en sykdom som anoreksi er som å få et nytt verdensbilde. Selv vet jeg ikke når det skjedde, men et sted på veien ble en bryter slått på. I dag føler jeg meg heldig som ser verden med nye øyne, om ikke den verden jeg lever i er ny selv.